Gjenforeningen

Dagene før hjemreise fra deltakelse i internasjonale operasjoner, er for mange preget av stigende forventninger og iver etter å se hverandre igjen.

Selv om det for de aller fleste er en positiv opplevelse å gjenforenes, kan det ta tid å venne seg til å være sammen igjen. Ulike forventninger og behov kan resultere i at hjemkomsten føles utfordrende.

Det er ofte like mange følelser og spørsmål rundt hjemkomsten som ved avreisen, men i mange tilfeller er man kanskje ikke like godt forberedt fordi man tenker at "alt skal jo bli som før".

Soldaten som har vært i et krigsområde, føler kanskje for å komme hjem til et trygt miljø, dele sin opplevelser og bare være sammen med de aller nærmeste. Familie, venner og slektninger ønsker å treffe igjen den som har vært ute i mange måneder.

Den unge soldaten kan være opptatt av om kjæresten fortsatt er glad i ham. Soldater med små barn kan være opptatt av om barna faktisk vil kjenne dem igjen. Soldatens kone kan være usikker på om soldaten vil klare å falle til ro i en vanlig hverdag uten oppdragets høye intensitetsnivå. Soldatens foreldre er kanskje bekymret for om sønnen eller datteren har sett og opplevd ting som har vært for tøffe for dem psykisk sett.

Det kan være mange ting på spill i forbindelse med hjemkomsten, og det beste rådet er å ta det hele litt stille og rolig. For å unngå skuffelser kan det være en god idè å avtale på forhånd hva de første dagene skal brukes til.

Soldatens psykiske stop-over

En psykisk stop-over er en avtalt periode, der soldaten får litt ro til å finne seg selv og falle til rette i hverdagen igjen. En periode der det ikke skal tas store beslutninger om store ting som flytting, bytte av skole eller jobb, separasjon, barneopdragelse eller oppussing av hjem og lignende. En periode der alle i familien venner seg til hverandre igjen, og der det f.eks. er ok at far bare sitter på sidelinjen og ser på barnas lek, ser ut av vinduet, faller litt i staver og ikke helt er med på alle beslutninger og samtaler hjemme. I denne periode gjør familien stort sett som den pleide å gjøre mens far var utsendt. Det vil typisk vare i noen uker.

Som pårørende kan man kanskje oppleve dette som litt urettferdig. Nå har man "holdt fortet" i seks måneder, og når soldaten endelig kommer hjem, er han eller hun ikke ordentlig "på" og med i det hele! Denne perioden kan imidlertid være en helt nødvendig investering, da soldaten har behov for en rolig tilvenningsperiode for også å få sjelen med hjem fra misjonsområdet. Som pårørende må man stikke fingeren i soldatens jord, og gjøre en vurdering av hvilke av ens egne og familiens ønsker og behov soldaten realistisk sett vil kunne oppfylle den første tiden.

De pårørendes psykiske stop-over

De pårørende har også behov for sin psykiske stop-over før soldaten gjeninntar sin plass i familien. Både barna og den som har vært igjen hjemme, har behov for tid til å venne seg til at soldaten er hjemme igjen. De har i soldatens fravær sikkert funnet nye måter å gjøre tingene på, reglene hjemme er kanskje endret litt, og nye vaner – gode som dårlige – har blitt en del av hverdagen. Som soldat må man stikke fingeren i de pårørendes jord og gjøre en vurdering av hvordan og når man skal ”gjenerobre” sin plass i familien.

Det kan etter en tid være en god ide å sette seg ned og snakke om hvordan den fremtidige hverdag skal være. Kanskje ligger det en god løsning og venter på å bli funnet et sted mellom den "gamle" og "nye" måten man gjorde tingene på. Hvilke av de gamle og nye regler, rutiner, vaner er gode, hvilke er ikke lengre nødvendige for den familie dere er i dag?

Mye å snakke om og dele..

I starten får soldaten mye av oppmerksomheten fra familie og venner som gjerne vil høre om arbeidet i misjonsområdet. Og mange soldater opplever hvordan det å fortelle om opplevelsene, også kan være en god måte for dem selv å fordøye alle inntrykkene. En del hjemvendte soldater opplever imidlertid at interessen forsvinner raskere enn ventet - før de selv er ferdige med å fortelle om opplevelsene.

Når man som soldat kanskje har vært ute i en fjern del av verden og møtt mennesker som har levd under helt annerledes ydmyke forhold enn vi gjør i Norge, kan det ta tid å venne seg til den norske målestok for hva som f.eks. er et "problem". Akkurat som den pårørende skal gjøre seg umaken verdt med å lytte til soldatens beretninger, er det tilsvarende viktig at soldaten også hører på hvordan de pårørende har mestret livet her hjemme, og hva de er opptatt av. Det viktigste er å få snakket sammen om det som har skjedd under adskillelsen. Dere kan ikke rekke over alt på én gang, og prøv å la være å konkurrere om hvem som har hatt det verst eller tøffest.

Ta kontakt

Write

Skriv til kameratstøtte.no

Forum

Phone
Gå til forum

Her kan du kommunisere med andre om saker som opptar deg.

Min historie

Her kan du lese soldat, veteran og familiehistorier.

Les historier