Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

Vonde minner kommer tilbake

Det er fristende å "glemme" vonde opplevelser. Vil de likevel gnage som stokkmaur bak fasaden? For noen kan flukt gjøre vondt verre.

Jentene på kontoret var lei rotet mitt, og i dag tok jeg til vettet og startet med å rydde, og aller helst makulere/kaste, papirer og annet som hadde hopet seg opp, lett synlig for mine kolleger. I blant mye annet fant jeg et utklipp fra Aftenposten av 6.juni 2007 med tittelen "Verre å flykte fra angsten", og et intervju med psykolog Atle Dyregrov. Problemstillingen har på ingen måte gått ut på datoen.

Artikkelen setter søkelyset på om det er mulig å flykte fra ubehagelige opplevelser. Eller om det er slik at sekken med vonde opplevelser begynner å gnage etter en del år?

Han sier noe om at hvis du greier deg bra i den første fasen, er det lite trolig at du vil få store problemer senere, selv om du ikke har gått nær på det vonde. Dyregrov sier at de som takler hverdagen bra, behøver ikke på død og liv å bli konfrontert med det som var vanskelig. Samtidig som at det er mye vanligere at de som har store reaksjoner til å begynne med, også sliter senere.

Som pårørende eller venn kan det ofte være vanskelig å vite hvordan møte andres vonde minner. Psykologen sier at en som endrer væremåte, som får problemer med å takle jobb, omgås venner, vil ha mye å tjene på konfrontasjon.

Noen "enkle" råd i så måte er:

  • At du er ærlig. Si det som det er på en enkel måte: "Jeg vet ikke hva jeg skal si". Gi en klem eller en god omfavnelse, og ta samtalen som den kommer
  • Ta aktivt og tidlig kontakt - ikke unngå hun/han som sliter, men vær forberedt på at du kan bli avvist
  • Det varmer med et brev, en tekstmelding, eller et uventet besøk
  • Vis at du bryr deg og stiller opp over tid
  • Det er bra om du får vedkommende med på aktiviteter, spesielt samvær med andre, slik at sosial isolasjon motvirkes
  • Spør om vedkommende ønsker å snakke om det som er vondt
  • Vis respekt for stor spennvidde i reaksjoner, noen ønsker raskt at det som skjedde ikke snakkes om lengre, mens andre trenger tålmodighet og tid fordi de strever lenge

Prøv å unngå å si "Jeg forstår hvordan du har det". Si heller

  • "Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dette var for deg"
  • "Det er ikke mye jeg kan gjøre, men jeg kan lytte til deg og være der for deg om du ønsker det".

Det siste er kanskje det viktigste, hva enten du er kamerat eller pårørende.

Kilde: Aftenposten og krisepsyk.no

Kameratstøtte.no

Ragnar