Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

For oss som skal leve i et forhold med en som har tjenestegjort i utlandet.

Jeg traff min mann for 9 år siden. Da var det ca 18 år siden han tjenestegjorde i Libanon. Og da slet han tungt!

Jeg skjønte ikke alt i begynnelsen. Mannen min lite intr i å prate om noe som hadde med hans problemer å gjøre. Husker det første året som en ren prøvelse i forholdet. Det var mye berg og dal baner. Han hadde et voldsomt raseri og sinne, enormt fort snarsint og måtte ødelegge ett eller annet under disse utbrudda. Det gikk da kunn utover døde ting (telefoner, klær, dører, pynteting osv.). Men det var noen ganger jeg ble usikker på om det kunne gå så langt at jeg skulle få meg en lusing eller to ( skjedde heldgvis ikke). Etter slike raseriutbrudd, var han kun interessert i å sove, sove lenge, sove alt bort, og stå opp som om ingenting var hendt.

Vi hadde vært sammen 6 mnd når jula kom, men den skulle vi feire hver for oss. Lite visste jeg om at han taklet jula dårlig, og enda verre følte han det da jeg ikke var der sammen med han. Så den jula møtte han veggen. Takk og pris for det vil jeg si, for da måtte han søke om proff hjelp. Og fikk seg time hos psykolog. 2 år hos psykolog skulle til for å få han på beina igjen, og se lysere på livet. Og med hjelpen fra psykologen åpnet han seg også mer for meg til å prate om midtøsten. Men per dagsdato må jeg hale mye ut av han, og blir spm mine for inngående kan han lukke seg helt. Nettopp fordi at når jeg spør og graver så får han tilbakeblikk til de tingene.

Men man får jo spm når man legger merke til en litt annerledes adferd enn det som er det normale blant vanlige mennesker. Feks så slår han skoa sammen, og snur de på hodet og tømmer de, rett før han skal ta de på, og det er uansett(kunne jo være enn stor edderkopp, skorpioner osv oppi de). Han gjemmer seg når han ser og hører helikopter. Er han på i mark, springer han til første og beste dekningspunkt han kan finne. Han takler høytider generelt dårlig, jula er den verste. Nyttårsaften feirer vi ikke. Han vurdere alle mennesker han går forbi eller er i samme rom som, om de er en potensiell fare. Får han ikke en "trygg plass" på en kafe/resturant så går han heller igjen. Og tvinger du han, blir han sint og stenger seg inne i seg selv. Men årsaken er enkel, han må sitte slik til at han kan se utgangen og ha god oversikt over lokalet, må se alle, og vurderer de om de kan være en fare for oss eller omgivelsen.  Han har alle rømmningsveier klare.

Kjører vi forbi en bil, greier jeg knapt å husk fargen på bilen, mens min mann ramser opp bilnummer,farge, antall personer, hvilket kjønn osv osv... Står det en bil i veikanten, anser han det som en fare med engang og blir anpent og følger nøye med i terrenget rundt, samtidig som han tar alle data på bilen i det vi kjører forbi. Han må ha kontrollen på at huset er låst, lys slått av osv. Det hjelper ikke om jeg har gjort det og at alt er ok, han må sjekke det selv. Ikke for at han ikke stoler på meg, men det er en sånn "må gjøre ting, ha kontrollen greie ovenfor seg selv og familien" før han kan forlate.

Han sover enormt lett når han sover, og det er umulig å snike seg innpå han uten at han er våken lenge før du er innen rekkevidde til å kunnet få gjort noe. Handler vi i butikk, går jeg etter lista mi, mens han selv går rundt og "klarerer" området før jeg kommer til de forskjellige hyllene...Han vurdere menn og kvinner der de går rundt, og føler han seg usikker, møter han de tilfelfeldigvis i vogn mot vogn ved ei hylle, hvor han unnskylder seg og går videre. Men i de sekundene har han allerede ovenfor seg selv vurdert om dette var en " farlig" mann eller ikke. Dette gjør jo at min mann konstant og daglig har kroppen sin i helspenn. Han er aldri i hvil. En dag i byen og han er strøken på sofaen med hodepine, nakkesmerter og kramper ikroppen pga av alle spenningene. Han er trøtt og blir fort irritert. Han er aldri med ut på offentlige tillstelninger, da han unngår steder med mye folk. Han liker ikke å være så sosial (men det har kommet seg betraktelig). Han har noen få kompiser, og disse er da fritt til å komme ut og inne av huset vårt. De er klarert og ingen fare. Disse spenningene han har daglig greier han ikke å få bukt med. Han har gått på psykomotorisk behandling som har hjulpet han en del med hvordan han skal få strekt ut muskulatur og leve med smertene, men han vil aldri bli kvitt dem.

Han har dager han er sur og tverr, og har vondter både her og der, lange perioder med depresjoner, hvor alt er vanskelig og tungt. Men han trives når han kan få være i grønt(militær). Han er aktiv jeger og er dyktig! Han er nok ikke typen til å gråte på¨skuldra til noen og innrømme hvor tøft det til tider kan være, og unngår disse kameratstøtteordningene. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på, om det er for at han skal virke så sterk? Han sier ofte selv at han ikke vil syte og være til bry for noen.. Jeg mener han kanskje ville hatt godt av det. Han er heldigvis mer eller mindre avholds til alkohol, en øl et par ganger i året og en wisky til jul, men ellers ingenting.Han er selvstendignæringsdrivende, og det er vel dettte som gjør at han kan jobbe og legge opp dagen litt selv. Har han en bedriten dag, så ja, da gjør han ingenting den dagen annet enn å kose seg med playstation(sniperspill, o.l).

Mye av dette som han gjennomgår hver dag, går også jeg igjennom. Det belaster også meg, og noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skal takle alt, hvordan skal jeg greie å lytte på ting han sier og se på ting han gjør uten at det liksom skal feste seg i meg for godt. Hvordan slipper jeg taket. Er det bare meg, eller fins det andre kvinner/menn som har en partner som sliter litt, nettopp fordi di må bære litt av børa til sin partner som har vært i utlandstjeneste?? Jeg har ikke noe imot og hjelpe min mann, men jeg ønsker av og til å slippe og dvele ved ting han har fortalt eller gjort. Jeg ønsker å frigi det fra kroppen min. Noen ganger tenker jeg, at kanskje jeg skulle hatt meg en time hos psyokolog slik at jeg kunne pratet det ut av min kropp og blitt ferdig med det. Eller om det hadde hjulpet og truffet/pratet med andre som er i min situasjon og kunne vekslet erfaringer og opplevelser, tips og råd fra andre. For dette er ikke noe jeg kan prate med om til mine veninner eller mamma om da de ikke fortstår. De vet knapt hva det dreier seg om.

Men en ting er sikkert, uansett om det er perioder der det er tøffere enn andre, og jeg kan føle meg tilsidesatt og oversett, står jeg ved hans side! Jeg tenker at dette skal vi greie sammen! Jeg kan lite om millitæret og forsvaret og hele den pakka der, men jeg lytter og er nysgjerrig og jeg spør på slik en måte at det er han selv som forteller om hvorfor og hvordan. Iløpet av de 9 år sammen, så er det først det siste året at jeg nesten kan spørre om hva som helst når det kommer til utlandstjenesten og alt som ble opplevd i Midtøsten uten at han blir sint, eller stenger seg inne. Så det går fremover! Hadde vel bare mest lyst til å lette litt på hjerte mitt! :-)