Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

STANAVFORLANT (Standing Naval Forces in the North-Atlantic)

Tjeneste ombord på norsk fregatt under "den kalde krigen".

Fregatten gikk for hylende turbiner i ca. 18-20 knop mot Den engelske Kanal. Alle deler av krigsskipets besetning var preget av forventningene både for de operative øvelser og for hva landlovene ville gi av opplevelser. Mannskapene var innkvartert på banjere forut og akterut. 3 banjere under bakken utgjorde omtrent 75 køyeplasser i 3 høyder oppunder dekk. Privatlivet bestod av køya, og 50 cm klaring over nesetippen. På banjerene var det høyttaleranlegg for info fra Skipssjefen, samt lyd fra radioen. Vi mottok etterhvert musikk fra piratradiostasjonen Radio Carolina på banjeren. I tilkytning til de 3 banjere forut var det ett bad med 2 dusjer og 3 toaletter, og tilsvarende akterut. Oppe på første dekk lå offiserenes lugarer og deres høytidelige Forre Messe med pantry.Og det var en korridor mot Mannskapsmessa som lå midtskips. Der var det fjernsyn, radio og kassettspiller. Den var innredet med benker og bord som var tjoret til dørken. Samtlige måltider ble inntatt der, etter tilbredining i det bakenforliggende kjøkkenet. Aktenfor Mannskapsmessa lå Befalsmessa og befallugarer, og en leider førte ned til aktre banjere og vaskeriet.
 Mannskapene inngikk i 3 vaktskift hele døgnet. I vår bransje gikk vi 2 soldater på 4-timers vakt 2 ganger i døgnet. Det innebar at man hadde for eksempel vakt fra 08.00 til 12.00 og fra 20.00 til 24.00. Da vi ankom Frankrike møtte Sjefen og hans offiserer styrkens ledelse for briefing. Og byen Nantes var vår første havn. Der ble de visstnok bestemt at den norske fregatten måtte gå til en marinebase i Den Helder i Holland, for å males om til styrkens lysegråe farge. Norske krigsskip har mørkere gråfarge enn krigsskipene fra Kontinentet. Fregatten lå da en tid for skipsarbeid i havn, og mannskapene banket rust. Den Helder er en "militærby" som omfattet barer med diverse alkoholholdige drikkevarer og god musikk. Men det var sparsomt med jenter. En utvalgt invitert del av oss deltok i Borgermesterens tilstelning som bestod i bespisning med øl. Senere dro mange på busstur for omvisning og prøvedrikking på Amstel Fabrikker nær Amsterdam, som produserte det populære øllet Heineken. Selv Skipspresten tok seg en øl. Etter at alle var ferdige med skipsarbeidene på fregatten, satte styrken kursen ut mot Biscayabukta utenfor Portugal.
 Da startet alvoret, og det gjenspeilet seg ved at vi inngikk i krigsvaktskift som bestod av at 3 soldater var 4 timer på vakt og 4 timer av vakt, døgnet rundt i de kommende 3-4 uker. Vi hadde enormt mye å gjøre i rom sjø, og det enda mer for hver oppegående soldat fordi flere av mannskapene ble udyktige på grunn av sjøsyke. Til tider var det skarpe skyteøvelser, og da ble det slått Klart Skip alarm. Det innebar at samtlige mannskaper måtte møte på bransjestedet sitt, iført hjelm og vest. Selv de spystinkende sjøsyke mannskaper måtte det. Grunnen til Klart Skip-situasjonen var at dersom skipet eksploderte eller forliste på annen måte, måtte enhver prøve å redde seg i redingsflåtene eller livbåtene. Og skyteøvelser var det mye av i STANAVFORLANT. Krigsskipene måtte jo ha drivstoff, og det ble bunkret i rom sjø til havs. Da lå skipene side langs side i fart, og drivstoffet ble pumpet over via slanger. Det var dekksmannskapet som ordnet med det. På akterdekk satt det til enhver tid en vakt som observerte om noen mannskaper falt overbord.
 På broa stod Sjefen med styrmannen og andre offiserer med tilknytning til OPS-rommet og Radiorommet, og navigerte. Fartøyet ble manøvrert på en utrolig måte i smul sjø og i sterk sjø. Etter krigstoktet landet styrken i Portsmouth i Sør-England.Da ble det landlov igjen, og mannskapene leide bil eller reiste med buss til London for å se og shoppe. Fra en telefonkiosk i London fikk jeg ringt på noteringsoverføring til mine pårørende i Norge. Mannskapene mottok post fra Norge. Etter endt landlov dro sjøstyrken nordvest for Skottland og fortsatte sitt krigstokt. Etter en ukes krigsvakter til sjøss, ankom vi til Invergorden havn i Skottland. Derfra reiste vi med buss til Edinburgh.
 Dernest opererte styrken i Nordsjøen mellom Danmark og Norge. Ute i Nordsjøen fikk vi inn Mayday signaler, og det viste seg å være en havseiler i havsnød. Et norsk Supplyskip kom havaristen til unnsetning. Utenfor norskekysten dukket det opp en russisk U-båt. Den hadde spionert på NATO-styrkens operasjoner, og etterhvert møtte vi flere krigsskip fra Warawapakten. Jo lenger nord vi kom, dess flere russiske styrker møtte vi. Styrkene fra Warsawapakten gjorde vi ikke noe med, for det var jo ikke krig, og vi var i internasjonalt farvann. Det største problemet for vår fregatt var storm og orkan vest for Stadtlandet. Vi ekskorterte sivile fartøyer med en konvoi vestover, men måtte ligge på uværet i 3-4 knop. Bølgehøyden var omtrent 8 meter, og mange av mannskapene var sjøsyke. Det viste seg at det slett ikke gikk an å føre krig i slikt uvær. Når vi lå i køyene, lå vi fastspente i køya fordi skipet rullet mye. Noen lanterner falt ned fra masta , en radar gikk i stykker, sonardomen ristet løs og det ble lekkasje i ferskvannsanlegget. Fregatten måtte i dokk på Haakonsvern for reparasjoner.